Det er et sted i Oslo By man kan se helt tydelig og det vet nøyaktig alle hvor er. Det er Hoppbakken i Holmenkollåsen og det ingen har lagt merke til er hvor stor ståhei det blir når man bygger noe nytt egentlig. Men det var ingen som la merke til det som for 70 år siden ville være en stor bragd å gjennomføre og med kanoner så det smeller på et sted ut mot havet som vel ikke bare er en skygge av sammenligning når man tenker på hva det består av! Og det kan man vel få. Blod svette og tårer. Men ingen tenkte på det en slik monumental ansiktsløftning ville bety for solskinnet den dagen og for de menneskene som fikk sette det igang og for de som fikk bygge det og for det man tenkte å benytte konstruksjonen til. Et ansikt til verden! Et samlende sentrum for nasjonen! Det kunne sikkert vært sagt samlingsmerke for nasjonen for å kunne drive med idrett og gjøre noe positivt som ville være hilset velkommen som en seier og en bragd og med eksplosjonsartede reaksjoner på denne Holmenkollbakken det dreier seg om. Og det var Holmenkollmerket et merke for og man bar på seg. Og det ville være en bra dag å møte verden hjemme etter å ha stått mellom de store menn og kvinner på arrangementstribunen akkurat som i Russland og det som er det tidligere Sovjetunionen etter et prinsipp om hvem som må være større enn alle de andre og som alle de andre må rette seg etter og bøye seg ned for og ikke være så store som de som symboliserer alle som bygde den veldig store Hoppbakken og er vel hele Idrettsnasjonen og Norge og alle som ikke reiser seg som på kjøkkenet før lenger. De trenger ikke grytelokkene til hele nasjonen for å lage geværer og kuler til krutt! Det så man frem til her og endelig få se det Holmenkollen Hoppbakke endelig kom til å bli seende ut som! Det ser fabelaktig ut på tegningene i avisen! Med en kraftstråle med tettpakket lys rett opp på skrå er den kraftigste dekorasjonen sett i hele verden og der må vel det å hoppe på ski bli til kunst. Det er jo flott å se! Det er tårnet som fortsetter opp som en lysstråle rett oppover og forbi skyene og ut til verdensrommet omtrent – men det er vel ikke helt enda. Og det tok tid å bygge det kunstverket og praktbygget. Det man ser der oppe i åssiden er Isjomfruen. Det er en første tanke når man ser det byggverket første gang man ser det. Men det går an å se det estetiske og ikke bare tenke på det som noe man skal gi seg ikast med og legge seg oppå. Det man bør gjøre før det er å holde god avstand og lære seg det følgende redeselsuttrykket for alle menn: Bare se og ikke røre! Det bør man lære seg – og praktisere – er det et land med menn av ære heter det i gamle dager og det er kvinner det er ære befattet med også om dere ikke vet om det på SAS-hotellet og vel uten å vite noe om det. For uttrykket bare se men ikke røre er til for å praktiseres og ikke bare si man vet om og vel alltid gjør å praktisere det å bare se men ikke røre og så er det vel egentlig så som så med praksisen hertillands om det skal spørres om Hjemmebrentapparatet for de som vel ikke brant hjemme før de havnet rett i Helvete for det de gjorde før. Det er ganske slitsom sikkert å måtte bli klådd på hele tiden også om man ikke rører og den kunsten kan man lære seg men det holdes ikke kurs her nå på denne siden. Hva angår det å ikke røre kan man Be til Gud istedenfor og se og høre og lære selv som det heter. Det er Isjomfruen du ser der oppover åssiden. Det er ikke noe hjemmebrentapparat. Det er byggverket kalt Isjomfruen. Det ble et lite tekststykke det går an å lese her om man vil.

Med vennlig hilsen Herman Gunnarsjaa